Den statlige pressestøtten ble innført i 1969. Hovedmålet med støtten var å hindre nedleggelse av aviser og opprettholde en differensiert dagspresse. Ikke minst var det et mål å bevare den lokale aviskonkurransen. Støtten bestod opprinnelig av tre ulike tilskuddsordninger: støtte til telekommunikasjon for å utjevne geografiske ulikheter, støtte til de politiske partienes pressekontorer og subsidiering av avispapir (som senere ble til produksjonsstøtten). I 1970 ble det gitt støtte til etterutdanning, og året etter en mindre sum til forskning. Senere er nye typer støtte kommet til, slik som støtte til samiske og minoritetsspråklige aviser, mens andre er blitt avviklet - blant annet støtte til telekommunikasjon og til partienes pressekontorer. Kriteriene for hvilke aviser som kan motta støtte er også endret flere ganger, for å målrette støtten til de avisene som er mest truet av nedlegging.

Produksjonsstøtten er den største direkte støtteordningen og er innrettet mot de aller minste lokalavisene og nummer 2-aviser med svak økonomi. Ordningen omfatter også flere riksdekkende meningsbærende aviser, bl.a. Klassekampen og Vårt Land.

Støtteordningen for visse publikasjoner, som ble opprettet i 1979, er fra og med 2007 overført til Norsk kulturråd og inngår ikke lenger i oversikten. Ordningen er rettet mot publikasjoner som faller utenfor kriteriene for produksjonstilskudd for dagspressen. Kulturrådet bruker betegnelsen 'produksjonsstøtte for ukeaviser'.

Den direkte pressestøtten bevilges over statsbudsjettet. Med unntak for støtten til visse publikasjoner, administreres støtteordningene av Medietilsynet, som har egne nettsider med detaljert informasjon om støtte til enkeltaviser.

I tillegg til den direkte pressestøtten kommer de indirekte støtteordningene - ikke minst papiravisenes fritak fra merverdiavgift.